23 April 2010

Kristina Norman

Me ei ole Universumis üksi - We are not alone in the Universe
Kunstihoone, Tallinn
10.4.-9.5.10
Link to the exhibition webpage here

We are not alone in the Universe

The main part of the exhibition is the installation "After-War" from the Estonian pavillion at the Venice-biennal 2009. The installation contains a golden copy of the bronze soldier, which removal caused an uproar and days of riots and polarization between ethnic groups in Tallinn. It also contains a video showing ceremonies by the sculpture at Toompea, video of the riot nights, and a video from the performance where the golden copy were placed, celebrated and then removed from Toompea by the police.

This is expanded with an installation showing small soldier copys in several colours and costumes, written documentation, media clips and a documentary. In my opinion the original installation had a very interesting historical basis and concept, but had some flaws and contradictions in the documentation. By expanding this concept it is taken too far, twisting too much juice out of it. (See below for my critics of "After-War".)

We are not alone in the Universe

Another major part of the exhibition is the installation and video "We are not alone in the Universe", about the unveiling of a monument for a UFO-incident in the Padise area in West-Estonia. The video is presented as a documentary. Parts of it are so absurd they could be staged, but the sincerity of the participants are for real.

We are not alone in the Universe

Even if this is probably meant to be a serious documentary, it is difficult not to laugh at the crudeness of the monument, the loosely planned ceremony, the few visitors, the idea of an UFO-monument and the absurdness of it all. There are some unforgettable moments, when the protagonist wants to send a message back to the aliens by sending up fireworks, just to discover that nobody has matches. Or when the invited UFO specialist states that this probably the only monument of its kind, at least as far as he knows.

Norman has through her work always been focusing on "the others", whether it is the Russian-speaking population in Estonia, the nationless people in the former Soviet Union, or the aliens visiting the earth.

Maybe the people being serious about this monument are aliens as well?

--------------------------------------------------------------------------------
(Below is my critic of the biennal installation "After-War", published in Estlands-Nytt autumn 2009 in Norwegian.)

Bronsesoldaten tilbake i gulldrakt

After-War

To år etter at «bronsesoldaten» - minnesmerket for Sovjets seier over Tyskland – ble flyttet fra sentrum i Tallinn, dukket den opp igjen på samme plass. Denne gangen var soldaten i gull, og det tok ikke lang tid før den ble fjernet av politiet. «Gullsoldaten» var en del av kunstneren Kristina Normans prosjekt «After-War». Statuen og videoinstallasjoner er nå utstilt i Estlands paviljong på Venezias kunstbiennale.


Den estiske paviljongen i Venezia er ikke så lett å finne. Mange land har hver sin paviljong i biennaleområdet i Giardini, mens andre nasjoner må leie rom i palasser rundt i byen. I en trang gate er inngangen til palasset Estland har leid, og opp en trang trapp finner vi Normans prosjekt: videoer som viser historiske filmer fra seremonier ved monumentet, fra urolighetene da monumentet ble flyttet i april 2007, og fra 9. mai 09, da «gullsoldaten» ble plassert på samme plass. Det er også en installasjon som veksler mellom å vise monumentet på sin opprinnelige plass, på sin nye plass, og den opprinnelige plassen på Tõnismägi uten monumentet. Og fra alle rom er det utsikt til rommet der den gyldne soldaten er plassert. I tillegg til installasjonene er det en fyldig katalog med forskjellige essays og en beskrivelse av bakgrunnen for monumentet.


Den ene filmen viser kransnedleggelser ved monumentet, og framhever på denne måten monumentets betydning. Deretter er det videoklipp fra urolighetene i april 2007, hvor vi ser store folkemasser i konfrontasjon med politiet, demonstranter blir lagt i bakken, butikkvinduer blir knust, og folk kommer ut av butikkene med hendene fulle av varer. I den nyeste filmen ser vi at en gylden statue er plassert midt i blomsterbedet på Tõnismägi, folk samler seg der og ringer til kjente at de må komme for å se hva som skjer. Etter kort tid kommer politiet, som først skaffer seg oversikt over situasjonen, og deretter frakter bort statuen på en lastebil. I bakgrunnen hører vi kunstneren rope «Hva er det dere gjør? Det er mitt kunstverk!»


Krigsminnesmerket har hatt flere svært ulike betydninger for befolkningen i Tallinn. Noen har sett på det som et symbol for seieren over nazisme og fascisme, mens andre har sett på den som et symbol på sovjetisk okkupasjon. Da regjeringen vedtok å flytte det fra Tõnismägi sentralt i Tallinn til en krigskirkegård i utkanten, førte det til store protester. Politistyrkene forsøkte å holde de rasende folkemassene på avstand fra området. Det førte til at demonstrantene i stedet beveget seg mot sentrum, hvor mange begynte å knuse vinduer og rane butikker på veien. Russlands president brukte sterke ord mot det han så på som et angrep på den russisktalende befolkningen, og krevde at den estiske regjeringen gikk av.


Norman vil med sitt prosjekt peke på at mens det før var en pluralitet av ulike folkegrupper og politiske og etniske syn, førte flyttingen av «bronsesoldaten» til en polarisering i to grupper: «estere» og «russere». Selv har hun bakgrunn fra både estisk- og russiskspråklige miljøer og regner seg ikke som hverken «ester» eller «russer». I tidligere kunstverk har hun pekt på problemer knyttet til statsløshet og språkproblemer.


Kunstneren har brukt mye energi på å vise monumentets betydning for den russisktalende del av befolkningen. Dette er gjort både ved å vise film fra seremonier ved monumentet, og ved mer utfyllende beskrivelse i katalogen av bakgrunnen for monumentet. Ved å framstille kopien i gylden farge gjør hun statuen enda viktigere.


Essayene i katalogen peker blant annet på hvor uklok de mener beslutningen om flyttingen var, og viser eksempler på regjeringens språkbruk og holdninger som bidro til polariseringen i to grupper. Essayene er sterkt politiske, i opposisjon mot regjeringen. Vi er igjen midt i diskusjonen om hvorvidt den russisktalende delen av befolkningen blir undertrykket eller får sydd puter under armene. Bidragsyterne går relativt langt i å antyde at regjeringen er ansvarlig for en undertrykking av deler av befolkningen.


I et av essayene pekes det på mangelen på etablerte kunstnere med russisktalende bakgrunn. Ved å velge Kristina Norman som Estlands offisielle bidrag til biennalen, rokkes det ved dette argumentet. Kunstneren og kuratoren sier selv i et intervju i kulturavisen Sirp 13. mars at de så på dette som et eksperiment: var Estland klar for å sende et kritisk politisk kunstverk som sitt offisielle bidrag?


Kristina Norman peker på svært viktige problemstillinger. Kunstverket har et spennende utgangspunkt, og bruker dramatiske virkemidler. I gjennomføring faller det imidlertid noe igjennom. Hun kommer ikke med svar eller løsninger, noe vi nok heller ikke kan forvente. Men i og med at dette er politisk kunst, kunne det gått tydeligere fram hva hun egentlig ønsker å sette fingeren på, og hvilke spørsmål hun stiller. Vi sitter igjen med et intrykk av at hun sier: «Dere visste ikke hvor viktig monumentet var!» og «Husk at russisktalende estere ikke er en ensartet gruppe!»

Det er vanskelig å peke på polarisering, mangel på diversitet og inkludering, uten å gjøre den samme feilen selv. Det er vanskelig å komme med et innspill i en debatt uten å plassere seg politisk, etnisk eller kulturelt. I fremhevingen av de negative konsekvensene av regjeringens beslutning om å flytte monumentet, blir det lite fokus på hvorfor denne beslutningen ble tatt. Ved å gjøre bronse til gull for å framheve monumentets positive betydning, hopper hun over de andre valørene og betydningene monumentet hadde. Eller slik noen hadde skrevet i gjesteboka: «Men hvor ble det av sølv?»